En av de vakreste salmene jeg vet er ”Det er navnet ditt jeg roper”, og den står i norsk salmebok nr 434. Den er skrevet av John Bell og Graham Maule i 1987, og heter ”The Summons” på originalspråket. Det kan oversettes til ”innkalling”.
Hele salmen taler til meg om det å våge å svare Gud når han kaller oss til seg. Det å få mot til å kalle seg kristen og fri til å følge Ham på den veien Han har vist meg.
- vers lyder slik:
Vil du trosse angst og uto, vil du følge meg,
ta imot deg selv med nåde på en ukjent vei,
la de ord som jeg har sagt, folde ut sin skapermakt?
Tross din tvil og selvforakt?
For jeg vil bli hos deg.
Hvor ofte føler man seg ikke ubetydelig og liten i den store sammenhengen? At verden går sin gang uavhengig av meg? At man forakter seg selv for ikke klare å leve opp til de idealer samfunnet vårt florerer av? En kristen, jeg? Jo... jeg tror på Gud men, men det betyr vel ingen ting fra eller til....
Gud ber deg: Vil du følge meg?
Gud ber deg: Ta i mot deg selv med nåde, for du er god nok! Akkurat slik du er! Du er god nok for Gud, da er du god nok.
Gud ber deg: Ta i mot deg selv med nåde- vær god mot deg selv. Ikke egoistisk, hvor man hevder seg selv på bekostning av sin neste, men med å akseptere seg selv som den man er. Være snill med seg selv når man vurderer, uansett om det er foran speilet eller når man ser i karakterboka eller i andre sammenhenger man føler at man kommer til kort.
Gud leter ikke etter perfekte mennesker- i den grad noe slikt fins- han kaller oss alle til felleskap med han. Dersom man våger å trosse angsten og uroen og prøver de første skrittene på den ukjente veien lar man Guds ord folde ut sin skapermakt og hans godhet vil lyse gjennom din tvil og selvforakt
For Han vil bli hos deg.
Gry Åland